Et lite Historisk
tilbakeblikk.
Av Nils Jenstad |
Den lange Marsjen.
Mobiliseringsordren gikk ut i februar 1808, og de som
ble mobilisert var Grenaderer og skarpskyttere fra 2. Trondhiemske
regiment. Det vil si at det var de best trente soldatene som var
hjemmehørende fra området Trondheim i nord til Romsdalen i sør.
Totalt var dette en styrke på til sammen Ca 64o soldater,
underoffiserer og offiserer. De riste først fra sine hjemsteder
og ble samlet i Trondheim. dette kunne for enkelte som bodde avsides til
være en kraft anstrengelse i seg selv. Det var jo på langt nær de
kommunikasjoner vi har i dag, de langt fleste måtte gå på sine ben,
og det var for mange et godt stykke til Trondheim.
I Trondheim ble bataljonen organisert i 5
underavdelinger, Fire grenaderdivisjoner og en skarpskytterdivisjon. Den
tidligere Kaptein Peter Nicolai Dreyer tjenestegjorde i premierløynants
stilling i 3. Grenaderdivisjon med. Den relativt nyutnevnte sjef
for Sunndalske Kompani Kapt Lied var sjef for Skarpskytterdivisjonen.
Hvilke soldater og underoffiserer som tjenestegjorde i hvilke avdelinger
har det hittil ikke lykkes meg å skaffe fullstendig oversikt over, men
det er nærliggende å tro, et Grenaderene fra Sunndalske kompani var i
samme divisjon som Dreyer, men at Skarpskytterne fra Sunndalske kompani
var i skarpskytterdivisjonen er helt klart. det var fra hvert kompani om
lag 6 - 10 Skarpskyttere og 16 - 20 Grenaderer som var mobilisert.
Etter å ha mottatt ordren om deployering til
Østlandet startet marsjen fra Trondheim den 25 februar. Bataljonen
marsjerte i tre grupper med en dags opphold mellom hver gruppe. Først
gikk Skarpskytterdivisjonen, deretter fulgte 1. og 3. Grenaderdivisjon,
og til slutt kom 2. og 4 Grenaderdivisjon. Det var imidlertid litt
kluss i starten, første dagsetappe var fra Trondheim til Søberg som
ligger like sør for Melhus, en avstand på 2,3 mil. Soldatene
hadde ingen problemer til tross for at de gikk på sine ben på
nedsnødde og dårlig brøytede veier, men avdelingen hadde også med
seg en del tross som i hovedsak var lastet på sleder, og seletøyet var
av så dårlig beskaffenhet at det etter første dags marsj, måtte
sendes en egen transport tilbake til Trondheim. for å hente nytt
seletøy. Marsjruta, var videre om Støren, opp Gauldalen til Røros, og
videre ned Østerdalen til Elverum og videre til Flisa.
Under denne marsjen som ble gjennomført på 14 dager, inklusive en
hviledag på Røros var det tildels solide dagsetapper som ble
gjennomført. Korteste etappen var den første, 32 Km den lengste var
den 3. siste på 64 km.. Dagsgjennomsnittet dersom du regner med
hviledagen var på 46 km. Det er virkelig imponerende når vi tar føret
i betraktning, og at det var så høy gjennomsnitt over så lang tid.
Til sammenligning kan vi nevne at den “tøffeste” turmarsjen vi har
i dag, Nijmegenmarsjen i Nederland er på 42 km pr dag i 4 dager.
Det som er ennå mer imponerende er at det ikke var
noe frafall underveis. Tre dager etter ankomst var bataljonen på litt
over 600 mann 100% fulltallig. Det er helt tydelig at den fysiske formen
til datidens unge menn fra Trøndelag, Nordmøre og Romsdal var meget
god. Den er det i hvert fall grunn til å arrangere et minneløp for!
La oss også te med noen anekdoter fra marsjen. Grunnen til at marsjen
ble gjennomført i tre puljer med en dags opphold mellom puljene, var
blant annet innkvarteringen underveis. Soldatene ble innkvartert på
gårder som var av en viss størrelse og som lå laglig til i henhold
til de enkelte dagsetapper. Der fikk de også mat mot at bøndene ble
betalt for dette. gruppeinndelingen var delvis for at bøndene skulle
få en dag på seg til etterfylling av stabburene. Dette var sikkert
ikke mer enn de trengte, da datidens soldater sikkert var like sultne
etter en lang dags marsj, som dagens unge er etter en
treningsøkt.
At det kunne røyne noe på forrådene er noe som
denne historien sier litt om. På en av de større gårdene nede i
Østerdalen var det blitt innkvartert en halv tropp med Grenaderer ( Ca
30 mann). Da bonden skulle skaffe disse kveldsmat, ble det båret inn en
stor trestamp av en type som ble brukt til å vaske sauene i (Sau-
så) Denne ble brutt full av flatbrød og deretter overslått med
surmelk (Skjør). Soldatene satt så i ring rundt den med hver sin skje
og åt den tom. Dagen etter til frokost fikk de samme servering. Denne
kosten og serveringen syntes de ikke høvet seg, og det var en noe “laber”
stemning blant folket. De hadde lagt merke til at det virket som en
nokså velstående bonde som til og med hadde fint rosemalte takåser i
stua. Som takk for det traktement de hadde fått, trakk de sablene sine
og flishogg bondens fint rosemalte takåser. Det fikk da vær måte på
hva men bød kongens karer som skulle ut i krigen. Det fremgår
imidlertid ikke noe av rapporter eller lignende at de som gjorde dette
ble straffet eller ikke, det er heller ikke mulig å finne ut i dag
hvilket kompani de opprinnelig kom fra. La oss håpe at deltagerne
i Kapt Dreyers minneløp ikke er like misfornøyd med det traktement de
får underveis.
Trangenslaget og Dreyers heltestatus.
Vi har tidligere omhandlet litt omkring Kapt Peter
Nikolai Dreyer og Grenaderbataljonens marsj fra Trondheim og ned
til området Flisa.
Hva var det som skjedde ved Trangen? og hvorfor fikk
Dreyer en heltestatus etterpå?
For å få en oversikt, og klare å følge med kan
det være greit å støtte seg til vedlagte kartutsnitt over
området.
Om morgenen 25 april 1808 i lysningen ble det fra den
fremskutte norske feltvakten som i hovedsak bestod av folk fra
Kapt Lied skarpskytterdivisjon oppdaget en svensk styrke på til sammen
ca en bataljon som var kommet frem til området like sør for Flisa elv
øst for Nyen. Det ble sendt melding tilbake til Oberst Staffeldts
hovedkvarter som lå på Toverud gård. Hovedstyrken av de norske
styrkene lå ved Nyen for å sikre veien på Nordsiden av Flise mot
Kongsvinger. Imidlertid lå to av Grenaderdivisjonene fra den
trønderske Grenaderbataljonen ved Baltebøl, og disse hadde i oppdrag
å sikre veien gjennom selve Trangenpasset. der var det også anlagt
store forhugninger med nedfelt tømmer for å sperre veien for evt
inntrengere. Da Staffeldt fikk meldingen, beordret han straks disse
forhugningene besatt, og det skjedde med 2. og 4. Grenaderdivisjon,
under en felles ledelse av Kapt Elias Nægler, som var sjef for 4.
divisjon. resten av bataljonen og Skarpskytterne, samt Hoffske og
Elverumske Skiløperkompanier ble beordret til å møte ved Nyen for å
sperre veien i tilfelle svenskene krysset elva på isen, noe som ble
betraktet som sannsynlig, da veien var bedre på den nordre siden av
elva.
Svenskene, som i ettertid viste seg å være en
bataljon fra Dalaregimentet onder Oberst Gahn og med Godee som
nestkommanderende var ca ved middagstider kommet frem til Gammelseteren
og svingte sørover og inn i Trangenpasset. De la imidlertid igjen en
liten styrke til sikring ved Gammelsæter. dette stod de norske
soldatene ved Nyen og så Det var noe diskusjoner hvorvidt det virkelig
var svenskenes hovedstyrke eller det kom flere etter, men det var ingen
rapporter som kom inn som tydet på at flere fiendtlige styrker var
underveis. Etter noe press fra bataljonssjefene, Ræder og Stabell,
rykket da den norske hovedstyrken som på det tidspunktet bestod av 1.
og 3. grenaderdivisjon samt Skarpskytterdivisjonen fra den trønderske
bataljon, samt Elverumske Skiløperkompani over Flisa elv, og
angrep den svenske ryggdekningen ved gammelseter. Det er sikkert fra
denne trefningen at det er kommet frem fra en av de Sunndalske
deltagerne at Kapt Dreyer som gikk for å være en meget god skytter lå
på et hustak og skjøt på svenskene mens andre ladet for ham og sendte
opp ferdig ladde våpen. Det gikk imidlertid greit å jage unna den
svenske ettertrygden og hovedstyrken fortsatte.
I mellomtiden var de fremste svenske avdelinger
kommet helt inn i passet, og støtte sammen med de to
grenaderdivisjonene som lå der. De klarte ikke å slå seg helt
gjennom, men det sies at det var meget harde kamper, og det var like
før de var i ferd med å omgå den norske avdelingen på flanken, da
hovedstyrken begynte å nærme sag svenskene i ryggen. Den svenske
sjefen bestemte seg da for å snu, og igjen forsøke å slå seg tilbake
til Sverige. Den Norske hovedstyrken var da kommet så langt frem som
til der hvor Dreyerstubben er merket på kartet. Her utgrupperte
hovedstyrken med en grenaderdivisjon på hver side av veien, og ut fra
datidens organisasjon og stridsform ville 3. Grenaderdivisjon være fra
stubben og sørøstover, med kompanisjefen på avdelingens venstre
fløy, og med Dreyer son tjenestegjorde son nestkommanderende på
høyre. På andre side av veien ville 1. divisjon ligge. De Elverumske
Skiløpere ble sendt sør- østover til venstre for 3. divisjon for å
sikre mot at det ble forsøkt å omgå avdelingene gjennom skogen.
Det sies da at Dreyer under denne trefningen, klatret
opp på en stor stubbe som det fremdeles finnes rester av på stedet, og
stod der og skjøt og ledet sine tropper. Noe som kanskje ikke er
unaturlig, både når man ser terrenget og ser for seg den kruttrøyk
som gjorde sikten langs bakken vanskelig. mer om dette senere.
Svenskene klarte imidlertid ikke å slå seg
gjennom., Samtidig hadde Nægler tatt med eg sine to divisjoner, forlatt
forhugningene og fulgt etter svenskene, og i det de forberedte det
tredje anfallet mot den norske hovedstyrken angrep han dem i ryggen
igjen, Svenskene var nå under press fra tre sider. med to
grenaderdivisjoner og en skarpskytterdivisjon i Nord, to
grenaderdivisjoner i sør, og et skiløperkompani i øst, Situasjonen
var vanskelig, og det var innbitte nærkamper i området som i dag heter
Svenskehaugen, hvor svenskene trakk seg sammen på en liten
høyde. Da så Hoffske Skiløperkompani som var på marsj nedover
mot Nyen hadde hørt skytingen svinget diss sørover, og kom inn mot
området fra vest, slik at den svenske styrken ble totalt omringet. da
hadde svenskene ikke annet valg enn å overgi seg.
Under hele trefningen var det flere døde og sårede
på begge sider, deriblant også Kapt Dreyer. Historiene vil ha det til
at han stod på sin stubbe og skjøt, mens hans soldater stod rundt og
sendte kam ladde våpen. det sies også at han til slutt segnet ned av
stubben truffet av til sammen sju kuler. Antallet kan det nok stilles et
stort spørsmålstegn ved, vi må her også huske på at tallet sju i
seg selv har en viss mytisk innhold, og opp gjennom tiden kan ha blitt
skapt på bakgrunn av dette. Det som imidlertid er fakta, er at han ble
dødelig såret, og døde senere på gården Sønsterud på det som
også i dag heter Dreyer-rommet. Han er begravet ved Åsnes kirke, og
det er reist en baute ved graven hans, slik at den er relativt
lett å finne.
Ettertiden , og en del av de nasjonalromantiske
strømninger som særlig i siste del av 1800 tallet var gjennomgående,
vil ha det til at Dreyer med sin heltemodige innsats i å stå på
stubben var i stor grad medvirkende til den første virkelige seieren
under hele krigen 1807 - 1|4, at han har blitt betraktet som den store
helten fra Trangen. Vi kan vel i dag kanskje stille et lite
spørsmålstegn ved dette, om det kanskje ikke egentlig er flere som har
fortjent den tittelen, men også det faktum at han var den eneste norske
offiser som falt i slaget har vært med o gi ham ære i ettertid.
Hvorfor har så Sunndalingene trykket Dreyer så til
sitt bryst, at de ærer ham med et minneløp?
Det kan det helt sikkert være flere årsaker til,
han ble av mange av sine samtidige sett på som litt av en villstyring,
og han var, som vi vet også nokså lemfeldig i sin disiplin mot
soldatene. Det sies også at hans soldater satte stor pris på ham, og
virkelig likte ham, noe som slett ikke var verken vanlig eller
ettertraktet på den tiden. Det er vel kanskje noe som gjør ham
spesielt husket fra hans periode som kompanisjef i Sunndal. La oss håpe
at mange deltar på den 14 for ikke bare å ære personen Dreyer, men
kanskje like mye de av våre forfedre som deltok som soldater under
dette felttoget og i samme avdeling, og som gjennomførte den
idrettsbragd det er å gå fjorten dager i trekk, med en gjennomsnitt
dagsetappe på 46 km i snø og snøsørpe i februar og mars. |
