Grenaderene
benyttet flere
typer våpen,
ikke bare hånd-
granater!
 

Håndgraneter viste seg å være så farlig for de som skulle kaste den
at den ble tatt ut av bruk rundt år 1800.
 

 Bevæpningen

 

Muskettene

I 1767 kom det for første gang sentrale bestemmelser om produksjon av infanteri geværer for den dansk norske hær. Før denne tid hadde produksjonen av geværer vært svært varierende, både når det gjaldt kvalitet og utforming. De nye bestemmelsene gikk ut på at infanterigeværene skulle standardiseres i kaliber 16 lødig (17 5 mm), og at det skulle brukes en 18 lødig kule (16,8 mm). Det ble videre stilt strenge kvalitetskrav. Særlig gjaldt dette pipen hvor det blant annet het at "Det må nøye påses at pipen lages av beste sort seigt stangjern uten den minste urenhet." For å påse at de nye bestemmelser ble fulgt, ble det ansatt en Probermester, som i "Ed og Plikt" skulle føre kontroll med geværproduksjonen. Alt dette nye gjenspeiler den økte militære betydningen geværene hadde fått utover på 1700- tallet. Men på grunn av den store avstanden fra København til Norge, fikk ikke disse bestemmelsene særlig effekt før mot slutten av 1780 årene. I perioden mellom 1780 og 1814, ble det benyttet en rekke "geværmodeller" som alle tilfredsstilte 1767 bestemmelsene. Forskjellene mellom dem var hovedsakelig detaljer som forenklet eller forbedret bruken av våpenet. På denne tiden ble slike våpen til den dansknorske hær produsert ved Kronborg geværfabrikk i Danmark. Alle disse geværene ble kalt " Musquetter" og felles for dem, var at de var lange glattløpete flintlås geværer. Pipen, eller løpet, er som alt nevnt 16 lødig og glattløpet. I bakkant er den forsynt med et fenghull. Gjennom dette blir patronen, eller ladningen satt av. Svanskruen har som funksjon å tette pipen i bakkant, og å tjene som pipens bakre feste til kolben. Foran er pipen forsynt med et bajonettfeste, eller bajonettklakk, og med et korn som eneste siktemiddel. Våpenet hadde vanligvis ikke noe baksikte. Vi må huske på at musketten ikke noe var presisjonsvåpen. De var først og fremst tenkt brukt i skytterlinjen som oppnådde størst effekt gjennom sine ildbyger. Kolben er den delen som holder våpenet sammen. I tillegg til svanskruen, holdes pipen fast til kolben av gjennomgående stifter. Låsemekanismen er festet til kolben med skruer som går gjennom sideblikket. Avtrekkeren er festet til kolben med en bolt. Under kolben sitter ladestokken. Den er hengt opp i rørkener, eller myttergrener som de også ble kalt. 

Låsen er den delen vi kan kalle avfyringsmekanismen. Den består av låseblikket som alle delene er festet til ; hanen hvor flintsteinen er skrudd fast; ildstålet som flintsteinen slår gnister mot ; og fengpannen som ligger rett ut for fenghullet. Dette er hoved- komponentene som også er de mest synlige. Soldatene måtte selv lage sine papirpatroner. Dette ble gjort ved først å lage en papirhylse. I den ene enden av hylsen ble det lagt en rund blykule, bak kulen ble kruttladningen lagt. Også bIykulene kunne soldatene smelte og tilpasse selv. Til dette ble det benyttet en smeltetang og en kuletoIk. Papirhylsen ble så lukket ved hjelp av en tynn snor. Papirhylsen fungerte på denne måten både som en beholder for ladningen, men også som tetting mellom kule og løp og for å holde ladningen på plass i Løpet, såkalt fordemning. Ladeprosedyren gikk i korthet ut på å rive opp papirpatronen ; legge litt krutt pa fengpannen for å sikre antenning ; helle kruttet ned i kammeret og legge i blykulen med papiret. Til slutt ble ladningen presset hardt ned i kammeret ved hjelp av ladestokken. Når det gjelder muskettens treffsikkerhet, må denne kunne sies a ha vært rimelig bra. Dette kan vi se ut fra de foreliggende resultatene av de regelmessige skytterprøver som soldatene måtte gjennomføre. Skytterprøven ble tatt pelotongsvis, altså med 30 - 40 musketter. Det ble skutt mot en skive på 3 x 3 alen (ca. 190 x 190 cm), og skyteavstanden var 100, 200 og 300 aIen. resultatet ved en anledning viste 96, 71 og 15 treff av 100 mulige. I handskytevåpenets første tid benyttet man ikke bajonetter på geværet. Det fantes da to typer fotsoldater, nemlig musketeren og pikeneren. Musketeren hadde som sin eneste oppgave å skyte, mens pikeneren var bevæpnet med en såkalt pike. Piken er et langt spydlignende stakevåpen. Disse to soldatkategoriene samarbeidet når de var i kamp. Men en slik "arbeidsdeling" viste seg etterhvert uhensiktsmessig. Utviklingen førte til at man begynte å feste et stikk våpen fremst på skytevåpenet. l de første utgaver var dette bare en kniv eller dolk som ble stukket inn i geværpipen. På denne måten ble pikeneren gradvis gjort overflødig. Utover på 1700 tallet ble så døllebajonetten utviklet. Denne er festet til våpenet med et rør som omslutter pipen. På denne måten oppnådde man den fordelen at man kunne skyte med påmontert bajonett. Klingen på døllebajonetten var svært ofte trekantet. 
Derfor kunne den forårsake kompliserte sårskader. Senere har trekantklinger blitt forbudt gjennom Genevekonvensjonen. På 1800 tallet kunne bajonetten være av avgjørende betydning under kamphandlingene, enten det gjaldt en offensiv bajonett- storm, eller når avdelingene dannet den defensive firkantformasjonen kareen til forsvar mot kavaleriangrep. Når man tenker på hvor omstendelig og langsom ladingen av en muskett var, er det ikke vanskelig å forstå at i mange situasjoner måtte soldaten feste sin lit til bajonetten. Et klart vitnemål om det finner vi i følgende samtidige utsagn ; 
Som oftest bærer man i Krigen sin Frelse paa Spidsen af Bajonetten, at bringe den kraftigt og til rette Tid, fører næsten altid til Seier, i det mindste til en hædderlig undergang 

Sidevåpen

Før 1600-tallet var sabelen både et fotfolkvåpen og et våpen for kavaleriet og dragonene. Etter den tid ble sabelen hovedsakelig brukt av ridende personell. Det norske kavaleriet hadde sabel helt fram til 1940. Blant fotfolket ble det etterhvert bare offiserene og menige med spesielle oppdrag som var bevæpnet med sabler. Når det gjaldt det menige fotfolk på begynnelsen av 1800-tallet, var det bare grenaderene som bar sabel. Dette var en såkalt grenadersabel datert til 1753. Det var en relativt liten sabel med svakt krummet klinge uten hulslipning; men ofte med gravert monogram, og støpt messingfeste. Sabelen ble båret i en balg av brunt lær. Blant offiserene på denne tiden var det ikke innført noen bestemt modell. Kården var på vei ut og de fleste offiserer skaffet seg sine egne våpen. Det man imidlertid kan si er at offiserene stort sett fulgte datidens europeiske mote når det gjaldt sabler. Dette innebar at våpenet hadde en svakt krummet klinge med hulslipning. Videre var våpenet som regel messingfestet, og også offiserene nyttet en lærbalg. 

 Grenadersabel M1753

Korsgewehr

Korsgewehret er nært beslektet med hellebarden. På 1400- og 1500-tallet var dette et våpen som ble brukt av fotfolket. Utover på 1700 tallet og på begynnelsen av 1800-tallet ble det brukt av underoffiserene. De hadde som sin viktigste oppgave å holde orden på soldatrekkene og å sørge for at de fulgte ordrer og ikke rømte vekk. 
 

Jegerriflen

Med innføringen av jegertaktikken på begynnelsen av 1800 tallet ble det skapt behov for et nytt våpen. Den spredte orden gjorde det nå nødvendig med et våpen som skjøt mer presist og som samtidig var lett å håndtere. Av den grunn valgte man en geværtype som var vesentlig kortere og med en mindre kule, 22 til 24 lødig (15,2 til 15,7 mm). I tillegg ble pipen riflet, noe som ytterligere gjorde geværet mer treffsikkert. Den nye jegerriflen beholdt imidlertid flintlåsmekanismen. Riflen er lett gjenkjennelig på grunn av sin relativt kraftige åttekantede pipe med feste for en jegerhirsjfenger på venstre side av munningen. Ettersom jegerne skulle operere selvstendig, ble hvert våpen utstyrt med kuletang, kruttmål og andre nødvendige effekter. Dette ble plassert i et rom i kolben. 
De fleste jegerrifler ble senere bygd om til perkusjonsvåpen. 
 

Jegerhirsjfenger

Jegernes bajonett var en såkalt jegerhirsjfenger. Dette er en kort sabel som festes til riflens munning. Jegerhirsjfengeren karakteriseres ved sin rette kraftige klinge og sitt viklede messinggrep. 
 

Amusetten

Amusetten er en lett 1 punds (5,3 cm) infanterikanon. Røret veier 200 pund (100 kg) og har en lengde på 22 kaliber (ca 116 cm). På bakstykket har kanonen regjerende konges kronede navnetrekk, eller hans brystbilde. På bunnfrisen står produsentens merke, Friderics Wærck, og årstallet for støpingen. Fra 1772 var hver av infanteribataljonene satt opp med to slike amusetter. Selve navnet "amusette" er fransk og kan bety både "tidtrøyte" og "leketøy". Det må betraktes som artilleristenes nedsettende karakteristikk av en slik ubetydelig kanon. Derimot har våpenet spilt en viktigere rolle under norsk forhold, enn de gjorde nede i Europa. Kanonen ble montert på en lemon-lavett. Dette var en lett lavett med høye hjul og bred hjulavstand, noe som i kombinasjon med vekten økte fremkommelig heten i norsk lende. Kanonen ble trukket av to hester i tandem, men kunne over korte avstander trekkes av kanonmannskapet. Kanonen hadde sidejustering, og for høydejusteringen var lavetten utstyrt med en stillemaskin. Amusetten hadde en betjening på fire mann, kanonkommandør og tre kanonører. Som ammunisjon ble det benyttet både kuler og kardesker. Kulene veide 1 pund (ca. 500 gr), og målte 5,1 cm i diameter. De ble drevet av en ladning på 4 lodd (218 gr) svartkrutt. Kardesken bestod av en blikkbøsse som inneholdt 60 1 lodds (15,57 gr) runde blykuler. hele kardesken veide totalt ca 1 kg, og ble drevet av en svartkruttblanding på 16 lodd (ca. 200 gr). Våpenets skuddvidde er for kule 1900 skritt med elevasjon 8 grader, og 400 skritt med en elevasjon på 1,5 - til 2 grader. Hva et slik våpen kunne utrette, forteller premiærløytnant J.C.Schrøder om. Han hadde kommandoen over ammusettene i 1. bataljon av Telemarkske Regiment i 1814. Han beskjøt en enkelt fiendtlig offiser som var på rekogniseringsoppdrag mot hans stillinger ved Sannesund: "Jeg gav ham et kugleskudd, det gikk for høyt, men det neste gikk ham om benene".