Historikk

Nordenfieldske Grenader Compagnie

 

Grenaderen

De første norske grenaderavdelingene dukket opp i 1680-90 etter et forslag om forbedringer i Hæren fra generalmajor Johan Wibe (1637-1710). Disse grenaderene var elitesoldater, og ved siden av at de ble valgt ut blant de største og sterkeste soldatene, krevdes det at en grenader ikke måtte se kvinnelig ut, men fryktelig, med sort hår og sortbrunt ansikt og med en tydelig knebelsbart. Han måtte ikke ha lett for å le eller se vennlig ut. Disse fryktløse soldatene skulle kjempe i fremste linje mot fienden. De opptrådte som deler av et kompani, i egne kompanier eller samlet i egne bataljoner. I Det Kongelige Ekserserreglementet av 1740 beskrives nøye grenaderkompanienes oppgave og metode. Grenaderene sto i geledd, opptil 4 i dybden. Det første geleddet kastet sine granater, og gikk så til siden for å gi plass til neste kastende geledd. Alle håndgrep med lunte og granater er nøye beskrevet.

Best kjenner vi vel bildet av grenaderen som med utstrakte hender viser granaten og den glødende lunten, klar til å tenne tennrøret og kaste granaten. Selve kastet er et "overarmskast" eller et "underarmskast". Dette er grunnen til at de tresnutede hattene ikke kunne brukes, de ville komme i veien for kastearmen. Grenaderene hadde derfor en spiss høy lue med et messingskilt med en granat. 2. Trondhjemske Regiment hadde i 1808 høye bjørneskinnsluer med messingskilt.

Fram til 1810 hadde både 1. og 2. Trondhjemske Regiment to gevorbne (frivillig vervede) grenaderkompanier hver, foruten de grenaderene som var en del av de nasjonale kompanier. I 1808 ble grenaderene trukket ut fra kompaniene i de nasjonale regimenter og organisert som egne grenaderkompanier. Etter omorganiseringen i 1810 finner vi et gevorbent jeger-, og et gevorbent musketerkompani i hver av de Trondhjemske regimenter. Grenaderen var borte.

I vår tid har atter håndgranaten fått sin renessanse, og alle i infanteriet får opplæring i bruk av disse. Spesielle folk innen infanteriet får dessuten opplæring i gevær-granat- skyting. At navnet grenader er holdt i hevd bekreftes ved at betegnelsen i 1961 ble innført i det norske forsvaret for visse kategorier av vervet menig personell.

Slaget ved Trangen 1808

Den lange Marsjen

 

Mobiliseringsordren gikk ut i februar 1808, og de som ble mobilisert var Grenaderer og skarpskyttere fra 2. Trondhiemske regiment. Det vil si at det var de best trente soldatene som var hjemmehørende fra området Trondheim i nord til Romsdalen i sør. Totalt var dette en styrke på til sammen Ca 640 soldater, under-offiserer og offiserer. De riste først fra sine hjemsteder og ble samlet i Trondheim. dette kunne for enkelte som bodde avsides til være en kraft anstrengelse i seg selv. Det var jo på langt nær de kommunikasjoner vi har i dag, de langt fleste måtte gå på sine ben, og det var for mange et godt stykke til Trondheim. I Trondheim ble bataljonen organisert i 5 underavdelinger, Fire grenaderdivisjoner og en skarpskytterdivisjon.

Den tidligere Kaptein Peter Nicolai Dreyer tjenestegjorde i premierløynants stilling i 3. Grenaderdivisjon med. Den relativt nyutnevnte sjef for Sunndalske Kompani Kapt Lied var sjef for Skarpskytterdivisjonen. Hvilke soldater og underoffiserer som tjenestegjorde i hvilke avdelinger har det hittil ikke lykkes meg å skaffe fullstendig oversikt over, men det er nærliggende å tro, et Grenaderene fra Sunndalske kompani var i samme divisjon som Dreyer, men at Skarpskytterne fra Sunndalske kompani var i skarpskytterdivisjonen er helt klart. det var fra hvert kompani om lag 6 - 10 Skarpskyttere og 16 - 20 Grenaderer som var mobilisert. Etter å ha mottatt ordren om deployering til Østlandet startet marsjen fra Trondheim den 25 februar. Bataljonen marsjerte i tre grupper med en dags opphold mellom hver gruppe. Først gikk Skarpskytterdivisjonen, deretter fulgte 1. og 3. Grenaderdivisjon, og til slutt kom 2. og 4 Grenaderdivisjon. Det var imidlertid litt kluss i starten, første dagsetappe var fra Trondheim til Søberg som ligger like sør for Melhus, en avstand på 2,3 mil. Soldatene hadde ingen problemer til tross for at de gikk på sine ben på nedsnødde og dårlig brøytede veier, men avdelingen hadde også med seg en del tross som i hovedsak var lastet på sleder, og seletøyet var av så dårlig beskaffenhet at det etter første dags marsj, måtte sendes en egen transport tilbake til Trondheim. for å hente nytt seletøy. Marsjruta, var videre om Støren, opp Gauldalen til Røros, og videre ned Østerdalen til Elverum og videre til Flisa.

Under denne marsjen som ble gjennomført på 14 dager, inklusive en hviledag på Røros var det tildels solide dagsetapper som ble gjennomført. Korteste etappen var den første, 32 Km den lengste var den 3. siste på 64 km.. Dagsgjennomsnittet dersom du regner med hviledagen var på 46 km. Det er virkelig imponerende når vi tar føret i betraktning, og at det var så høy gjennomsnitt over så lang tid. Til sammenligning kan vi nevne at den “tøffeste” turmarsjen vi har i dag, Nijmegenmarsjen i Nederland er på 42 km pr dag i 4 dager.

Det som er ennå mer imponerende er at det ikke var noe frafall underveis. Tre dager etter ankomst var bataljonen på litt over 600 mann 100% fulltallig. Det er helt tydelig at den fysiske formen til datidens unge menn fra Trøndelag, Nordmøre og Romsdal var meget god. Den er det i hvert fall grunn til å arrangere et minneløp for!

La oss også te med noen anekdoter fra marsjen. Grunnen til at marsjen ble gjennomført i tre puljer med en dags opphold mellom puljene, var blant annet innkvarteringen underveis. Soldatene ble innkvartert på gårder som var av en viss størrelse og som lå laglig til i henhold til de enkelte dagsetapper. Der fikk de også mat mot at bøndene ble betalt for dette. gruppeinndelingen var delvis for at bøndene skulle få en dag på seg til etterfylling av stabburene. Dette var sikkert ikke mer enn de trengte, da datidens soldater sikkert var like sultne etter en lang dags marsj, som dagens unge er etter en treningsøkt.

At det kunne røyne noe på forrådene er noe som denne historien sier litt om. På en av de større gårdene nede i Østerdalen var det blitt innkvartert en halv tropp med Grenaderer ( Ca 30 mann). Da bonden skulle skaffe disse kveldsmat, ble det båret inn en stor trestamp av en type som ble brukt til å vaske sauene i (Sau- så) Denne ble brutt full av flatbrød og deretter overslått med surmelk (Skjør). Soldatene satt så i ring rundt den med hver sin skje og åt den tom. Dagen etter til frokost fikk de samme servering. Denne kosten og serveringen syntes de ikke høvet seg, og det var en noe “laber” stemning blant folket. De hadde lagt merke til at det virket som en nokså velstående bonde som til og med hadde fint rosemalte takåser i stua. Som takk for det traktement de hadde fått, trakk de sablene sine og flishogg bondens fint rosemalte takåser. Det fikk da vær måte på hva men bød kongens karer som skulle ut i krigen. Det fremgår imidlertid ikke noe av rapporter eller lignende at de som gjorde dette ble straffet eller ikke, det er heller ikke mulig å finne ut i dag hvilket kompani de opprinnelig kom fra. La oss håpe at deltagerne i Kapt Dreyers minneløp ikke er like misfornøyd med det traktement de får underveis.

Trangenslaget og Dreyers heltestatus.

Vi har tidligere omhandlet litt omkring Kapt Peter Nikolai Dreyer og Grenaderbataljonens marsj fra Trondheim og ned til området Flisa.

Hva var det som skjedde ved Trangen? og hvorfor fikk Dreyer en heltestatus etterpå?

For å få en oversikt, og klare å følge med kan det være greit å støtte seg til vedlagte kartutsnitt over området.

Om morgenen 25 april 1808 i lysningen ble det fra den fremskutte norske feltvakten som i hovedsak bestod av folk fra Kapt Lied skarpskytterdivisjon oppdaget en svensk styrke på til sammen ca en bataljon som var kommet frem til området like sør for Flisa elv øst for Nyen. Det ble sendt melding tilbake til Oberst Staffeldts hovedkvarter som lå på Toverud gård. Hovedstyrken av de norske styrkene lå ved Nyen for å sikre veien på Nordsiden av Flise mot Kongsvinger. Imidlertid lå to av Grenaderdivisjonene fra den trønderske Grenaderbataljonen ved Baltebøl, og disse hadde i oppdrag å sikre veien gjennom selve Trangenpasset. der var det også anlagt store forhugninger med nedfelt tømmer for å sperre veien for evt inntrengere. Da Staffeldt fikk meldingen, beordret han straks disse forhugningene besatt, og det skjedde med 2. og 4. Grenaderdivisjon, under en felles ledelse av Kapt Elias Nægler, som var sjef for 4. divisjon. resten av bataljonen og Skarpskytterne, samt Hoffske og Elverumske Skiløperkompanier ble beordret til å møte ved Nyen for å sperre veien i tilfelle svenskene krysset elva på isen, noe som ble betraktet som sannsynlig, da veien var bedre på den nordre siden av elva.

Svenskene, som i ettertid viste seg å være en bataljon fra Dalaregimentet onder Oberst Gahn og med Godee som nestkommanderende var ca ved middagstider kommet frem til Gammelseteren og svingte sørover og inn i Trangenpasset. De la imidlertid igjen en liten styrke til sikring ved Gammelsæter. dette stod de norske soldatene ved Nyen og så Det var noe diskusjoner hvorvidt det virkelig var svenskenes hovedstyrke eller det kom flere etter, men det var ingen rapporter som kom inn som tydet på at flere fiendtlige styrker var underveis. Etter noe press fra bataljonssjefene, Ræder og Stabell, rykket da den norske hovedstyrken som på det tidspunktet bestod av 1. og 3. grenaderdivisjon samt Skarpskytterdivisjonen fra den trønderske bataljon, samt Elverumske Skiløperkompani over Flisa elv, og angrep den svenske ryggdekningen ved gammelseter. Det er sikkert fra denne trefningen at det er kommet frem fra en av de Sunndalske deltagerne at Kapt Dreyer som gikk for å være en meget god skytter lå på et hustak og skjøt på svenskene mens andre ladet for ham og sendte opp ferdig ladde våpen. Det gikk imidlertid greit å jage unna den svenske ettertrygden og hovedstyrken fortsatte.

I mellomtiden var de fremste svenske avdelinger kommet helt inn i passet, og støtte sammen med de to grenaderdivisjonene som lå der. De klarte ikke å slå seg helt gjennom, men det sies at det var meget harde kamper, og det var like før de var i ferd med å omgå den norske avdelingen på flanken, da hovedstyrken begynte å nærme sag svenskene i ryggen. Den svenske sjefen bestemte seg da for å snu, og igjen forsøke å slå seg tilbake til Sverige. Den Norske hovedstyrken var da kommet så langt frem som til der hvor Dreyerstubben er merket på kartet. Her utgrupperte hovedstyrken med en grenaderdivisjon på hver side av veien, og ut fra datidens organisasjon og stridsform ville 3. Grenaderdivisjon være fra stubben og sørøstover, med kompanisjefen på avdelingens venstre fløy, og med Dreyer son tjenestegjorde son nestkommanderende på høyre. På andre side av veien ville 1. divisjon ligge. De Elverumske Skiløpere ble sendt sør- østover til venstre for 3. divisjon for å sikre mot at det ble forsøkt å omgå avdelingene gjennom skogen.

Det sies da at Dreyer under denne trefningen, klatret opp på en stor stubbe som det fremdeles finnes rester av på stedet, og stod der og skjøt og ledet sine tropper. Noe som kanskje ikke er unaturlig, både når man ser terrenget og ser for seg den kruttrøyk som gjorde sikten langs bakken vanskelig. mer om dette senere.

Svenskene klarte imidlertid ikke å slå seg gjennom., Samtidig hadde Nægler tatt med eg sine to divisjoner, forlatt forhugningene og fulgt etter svenskene, og i det de forberedte det tredje anfallet mot den norske hovedstyrken angrep han dem i ryggen igjen, Svenskene var nå under press fra tre sider. med to grenaderdivisjoner og en skarpskytterdivisjon i Nord, to grenaderdivisjoner i sør, og et skiløperkompani i øst, Situasjonen var vanskelig, og det var innbitte nærkamper i området som i dag heter Svenskehaugen, hvor svenskene trakk seg sammen på en liten høyde. Da så Hoffske Skiløperkompani som var på marsj nedover mot Nyen hadde hørt skytingen svinget diss sørover, og kom inn mot området fra vest, slik at den svenske styrken ble totalt omringet. da hadde svenskene ikke annet valg enn å overgi seg.

Under hele trefningen var det flere døde og sårede på begge sider, deriblant også Kapt Dreyer. Historiene vil ha det til at han stod på sin stubbe og skjøt, mens hans soldater stod rundt og sendte kam ladde våpen. det sies også at han til slutt segnet ned av stubben truffet av til sammen sju kuler. Antallet kan det nok stilles et stort spørsmålstegn ved, vi må her også huske på at tallet sju i seg selv har en viss mytisk innhold, og opp gjennom tiden kan ha blitt skapt på bakgrunn av dette. Det som imidlertid er fakta, er at han ble dødelig såret, og døde senere på gården Sønsterud på det som også i dag heter Dreyer-rommet. Han er begravet ved Åsnes kirke, og det er reist en baute ved graven hans, slik at den er relativt lett å finne.

Ettertiden , og en del av de nasjonalromantiske strømninger som særlig i siste del av 1800 tallet var gjennomgående, vil ha det til at Dreyer med sin heltemodige innsats i å stå på stubben var i stor grad medvirkende til den første virkelige seieren under hele krigen 1807 - 1|4, at han har blitt betraktet som den store helten fra Trangen. Vi kan vel i dag kanskje stille et lite spørsmålstegn ved dette, om det kanskje ikke egentlig er flere som har fortjent den tittelen, men også det faktum at han var den eneste norske offiser som falt i slaget har vært med o gi ham ære i ettertid.

Hvorfor har så Sunndalingene trykket Dreyer så til sitt bryst, at de ærer ham med et minneløp?

Det kan det helt sikkert være flere årsaker til, han ble av mange av sine samtidige sett på som litt av en villstyring, og han var, som vi vet også nokså lemfeldig i sin disiplin mot soldatene. Det sies også at hans soldater satte stor pris på ham, og virkelig likte ham, noe som slett ikke var verken vanlig eller ettertraktet på den tiden. Det er vel kanskje noe som gjør ham spesielt husket fra hans periode som kompanisjef i Sunndal.

 

 

Kaptein Peter Nicolai Dreyer

Det blir i Sunndalen hvert år arrangert det som kalles Kapt Dreyer’s minneløp. (http://www.kapteindreier.no/info.html ) Det er vel ganske mange som i dag knapt vet hvem Dreyer var, hvorfor han har blitt kjent, og hvorfor skal det i Sunndal arrangeres av alle ting et minneløp om ham?

For å starte med personen, og noen faktaopplysninger om ham.

Peter Nicolai Dreyer, var født i Fosnes i Nord - Trøndelag i 1772, og var beskrevet som: ”en liden Handels- Mands Søn fra Landet, yderst Raae og uviidende, endnu uden activite eller fliid i Tienesten.” Tjenestegjorde først som underoffiser ½ år og ble fenrik 29/9 1788. 16 år gammel ved 2. Trondhiemske Nasjonale Infanteriregiment. Ved omorganiseringen i Hæren i 1789 ble han ved kongelig resolusjon av 29 mai samme år satt “a la Suite”. Det vil si at han beholdt sin grad og var i tjeneste ved samme regiment, men var uten stilling. Han ble utnevnt til Sekondløytnant den 20/4 1792, men var heller ikke da plassert ved noe kompani.

Den 25/7 1794 ble han Premierløytnant ( Nestkommanderende) ved Størenske kompani. Han ble forflyttet til Eritsfjordske kompani i 1797, og til Fanottiske kompani i 99. Først i 1801 kom han til Sunndalske kompani, og da fortsatt som Premierløytnant og nestkommanderende. Han fikk kapteins karakter, dvs graden uten å inneha stillingen, den 14/12 1804, og han bestyrte stillingen som kompanisjef for Sunndalske kompani uten formelt i inneha den fra denne dato. Her var han frem til han ble beordret til Gagnatske kompani 17/3 1807. Han ble fast kaptein og fikk stilling som sjef for Hevnske kompani. den 28/1 1808. I 1807 ble kompaniet i Sunndal overtatt av kaptein Johan Richard Lied den 25/5 1807.

Dette var noen av de tørre fakta omkring en person som vel neppe kan karakteriseres som tørr og kjedelig, det viser seg at han var relativt frittalende, og hadde en egen evne til å pådra seg sine foresattes ergrelser. Han var vel heller ikke den mest nidkjære i tjenesten, og i den tiden han satt som kompanisjef i Sunndal drev han i tillegg et vertshus på Eidsøra, og det var vel dette som skaffet ham et levebrød og derfor kanskje ble viet like stor oppmerksomhet som kompaniet. Det er imidlertid et sitat som kan tas med i denne forbindelse: Det ble i 1807 sendt følgende skrivelse til kommanderende General Nordenfjelds, general von Krogh, og til sjefen for 2. Trondhiemske Regiment, genlt von Schmettow , datert 10 jan 1807. “ Kapt von Dreyer tilkiendegies kom generals, Prins Carl af Hessen’s misfornøielse med den af ham udviste skjøtesløshet og efterlatenhet i alt af tienesten vedkommende.”

Hva er det så som gjør at denne svært så lite militære og pliktoppfyllende offiser skal ha et ettermæle nesten 200 år etter at han levde? De fleste av oss som er litt opp i årene husker vel kanskje et bilde i historieboka fra skolen som viser en “Kaptein Dreyer på stubben”.

I perioden fra 1807 raste Napoleonskrigene ute i Europa, og selv i utkantene ble vi berørt av dette, Her hjemme gikk ryktene om en forestående krig mot Sverige utover i 1807, og høsten 1807 ble det fra 2. Trondhiemske Regiment’s side kalt inn til øvelse og samtrening en bataljon bestående av Grenaderer og Skarpskyttere fra alle regimentets fredstidskompanier. Så også fra Sunndalske kompani. Det ble til den samme bataljonen også innkalt et antall offiserer, deriblant Dreyer , samt hans etterfølger som kompanisjef; Lied. En av de andre som vel også kan kalles Sunndaling var bataljonssjefen Major Ræder.

Bataljonen ble etter denne treningsperioden sendt hjem i juletider 1807. Senere viste det seg imidlerid at situasjonen ble mer truende, og i februar måned gikk det ut mobiliseringsordre og bataljonen ble mobilisert. bataljonen ble overført til Østlandet og satt inn på Kongsvingeravsnittet som en del av Oberst Staffeldts brigade.

Den 25 april 1808 gikk en svensk bataljon fra Dalaregimentet over grensen og inn mot Kongsvinger, Denne støtte sammen med den trønderske bataljonen og det utviklet seg til slaget i Trangen, hvor Kaptein Dreyer ble dødelig såret og han døde 4 dager etterpå den 29/4 1808. Imidlertid tapte svenskene slaget, og Dreyer har blitt tilkjent en del av æren for utfallet av slaget, og fikk etter sin død en viss heltestatus. Vi skal imidlertid ta opp selve slaget, og det vi vet om dette i en senere artikkel.

 

Av Nils Jenstad

Grenaderens utstyr

Rød uniformsjakke med okergule rabatter (oppslag)

Hvite kanvas- eller ull bukser

 

Sko og med svarte stivletter

 

Svart halsduk, hvit brødpose, vannflaske

 

Livgeheng med sabel og bajonettbalg

 

Patrontaske med luntebevarer

Tornist (kalveskinnsransel)

Grå ullkappe eller Sourtout (frakk)

 

Leirlue (fouragerhue)

 

Bjørneskinnslue m/messingskilt

* Flintlåsmuskett med bajonett

 

 

Leipzig 2013

Grenader i leiruniform

Foto: Daniel Rödiger (danielleipzig.jimdo.com)

OneWeb 2014 © Copyright