Tilbake

 
 

 

En kort fremstilling over
slaget ved Trangen 25. april 1808


Etter en treningsperiode i Trondhjem fra høsten 1807, avmarsjerte skarpskytterdivisjonen av 1. og 2. Trondhjemske regiment og Grenaderbataljonen av 2, til Elverum for å forsvare grensen mot Sverige.
Marsjen ble gjennomført på 14 dager på datidens veier til fots med dagsmarsjer på 32 kom i snitt, de to siste på over 50 km. Frafallet under veis var kun 3 av styrken på 750 soldater. Ved ankomst ble flere av avdelingene sendt rett ut på feltvakt mot grensen.

Lærdalske lette infanterikompani marsjerte enda raskere fra vestlandet, og ble sammen med de lokale skiløperkompaniene og Trønderne nordmennenes venstre fløybrigade på ca 1200 mann. Disse ble i begynnelsen av april konsentrert i område langs leden over 12-milsskogen fra Midtskogen i Sverige til Baltebøl der Flisa elv munner ut i Glomma.

Fienden var 2.feltbataljon av Kungliga Dalregimentet ( ca 500 mann) under ledelse av Oberst Carl Pontus Gahn. Etter noen rekognoseringsfremstøt nord for elven Flisa (9, 11 og 13 april) brøt de natten til 25 april, inn over grensen ved Vermundsjøen. Denne gangen fulgte de den gamle leden over Tolvmilskogen som går syd for elven.
 

Utpå morgenkvisten støter svenskene på en norsk patrulje fra de Trønderske skarpskyttere som var feltvakt det døgnet. Patruljen skjøt varselskudd og melding ble sendt tilbake til brigadesjefen, oberst Staffeldt om svenskenes innfall. Han sendte straks 2 grenaderdivisjoner under ledelse av kapt. Nægler (ca 270 Trønderske grenaderer) til passet ved Trangen (1), som var forberedt med forhugninger (sperringer av nedfelte trær), og hvor det var sannsynlig at svenskene ville passere.
Ut på dagen nådde den svenske kolonnen Trangen, og kom straks i strid med Trønderne i forhugningene.

Mens dette pågikk, hadde oberst Staffeldt med hovedstyrken fra Sønsterud mot Nyen (2) som var Skarpskytterdivisjonens hovedstilling som forpostkompani, for å sperre aksen nord for elven Flisa. Da obersten og hans nærmeste ankom Nyen, kunne de se de svenske avdelinger som rykken nedover mot Trangen på sydsiden av elva.

Etter krigsråd og sikring av aksen nord for elven med Elverumske skiløperkompani, beordret Staffeldt hovedstyrken (ca 500 mann) under ledelse av major Ræder å angripe over elva i svenskenes rygg. Svenskene hadde etablert arrieregarde (liten sikringsstyrke) på 40 mann ved Gammelseter (3) rett syd for Nyen på andre siden av elva. Hoffske skiløperkompani, tett fulgt av skarpskytterne angriper den svenske stillingen ved Gammelseter og driver disse tilbake. Etter dem kommer de trønderske grenaderer på vinterveien over elva.

Svenskene forstår nå at de er kommet under dobbelt ild. De avbryter angrepet i Trangen, hvor de er i ferd med å bryte igjennom. De snur fronten og under ledelse av sine jegere stormer de bakover for å slå seg tilbake mot Sverige.
Ett kompani etablerer forsvar på den høyden som i ettertid bærer navnet ”Svenskehaugen” (4) hvoretter jegerne angriper langs veien i sentrum og ett kompani i snøen østenfor.

Ræder med hovedstyrken har nå forfulgt den svenske arrieregarden, og der Dreyerstøtten nå står (5), støter de sammen med de svenske jegerne. Det utvikler seg en vill kamp hvor svenskene lykkes å trenge de norske bakover. Men major Ræder og han offiserer klarer å snu de vikende soldatene med sabelen i hånd. Dette gjentar seg to ganger. Da står trønderne. Det er her kaptein Dreyer utmerker seg ved sin dristighet og som koster ham livet.

Kaptein Nægler som igjen har inntatt sine stillinger i Trangen (1), hører kamptummelen og vil ikke være uvirksom. Etter å ha satt igjen en sikringsstyrke, tar han sine grenaderer og stormløper i den retning svenskene forsvant og når deres bakre kompani etter kort tid.

Svenskene er nå under dobbelt ild igjen, men nå uten mulighet til å manøvrere. Snøen ligger meterhøy på begge sider av veien, men de kommer seg ut og angriper desperat de norske linjene, først med skuddsalver og etter hvert med bajonetten. Men grenaderer og skarpskyttere står.

Oberst Gahn med sine nærmeste prøver å komme seg vekk etter hvert som de skjønner at dette går galt. De går i stilling på Svenskehøyden og forsvarer seg mot de rasende angrep fra nordmennene i begge retninger langs veien.

Det er her at de Hoffske skiløpere, som etter å ha vært første avdeling i angrepet mot Gammelseter, har fulgt i flanken på hovedstyrken, nå griper inn med gjallene hornsignaler på ski inn i svenskes flanke. De er nå omringet i tre retninger.

Oberst Gahn som har bedt om forhandlinger, blir ikke hørt og kampen raser videre til svenskene har skutt bort all ammunisjon og fullstendig trengt i sammen. Dette avslutter kampen.

Svenskene blir avvæpnet og marsjert bort, i første omgang til Åsnes kirke hvor de blir innkvarter. Offiserene blir forlagt på Bjørneby hvor oberst Staffeldt har sitt hovedkvarter.

Bygdas befolkning må stille med hestetransport for sårede og erobret materiell. De første blir registrert på lasarettet på Sveseter som disponerer de omliggende gårder. De som ikke dør, blir her til de blir utskrevet, de siste langt ut på sommeren.

Da striden var slutt, beordret Staffeldt kaptein Nægler med sin divisjon, Elverumske skiløperkompani og en del skarpskyttere og gå til Midtskogen i Sverige hvor svenskene hadde sin base. Etter parlamentering overgir den svenske basen seg Dette lyktedes uten kamp, og avdelingene kom tilbake med 52 fanger, 2 kanoner og mye forsyninger. De sårende og syke svensker ble etterlatt.

Av den svenske bataljonen på ca 500 mann var det ca 100 som unnslapp. De kom tilbake til Sverige ved å gå utenom veien.

Slaget kostet ca 45 døde i første omgang. Disse ble gravlagt på Åsnes kirkegård i fellesgrav, hvor det er reist minnesmerke.
De sårede var ca 110 hvorav mange døde senere på grunn av sine sår. Nøyaktige tall er vanskelig å rekonstruere, men det var svenskene som hadde de største tap, uten at forskjellen er særlig stor.

Slagets betydning er kanskje ikke så stor, men området ble ryddet for alle krigshandlinger etter slaget, resulterte i at brigaden ble frigjort og satt inn i Kongsvingerområdet. Her skulle de bli frem til senhøstes 1809 som grensevakt. Men det er en annen historie.


av Tore Kjelland Gransæther
20.sep. 2007