Tilbake

 
 

 
.
 

Avstraffelses-
metoder rundt 
år 1808 
 

  

RETT, STRAFF OG STRAFFE-METODER 

Det har til alle tider vært bestemmelser for hvordan krigsfolk skal oppføre seg, og hva følgene vil bli dersom bestemmelsene blir brutt. De viktigste lover og bestemmelser for dette i norsk historie fra middelalderen til 1814 er : 

  • Fredrik II's spesielle krigsartikler for de vervede tropper, 

  • Christian IV's rytterrett fra 1609 og landsknektartiklene fra 1611, 

  • Christian IV's krigsartikler for officerer Og soldater til hest Og til fots, hvad enten de er vervet eller ut skrevne danske såsom andre nasjoner  fra 1625

Christian V's krigsartikler og krigsinstruks fra 1683, stod ved makt helt til 1866. 

Hvem var undergitt krigslovene ?

På begynnelsen av 1600 tallet er dette uklart, men kan tolkes dithen at militært personell bare var undergitt krigsrett under aktiv tjenestegjøring. I 1646 kom det bestemmelser som kan tyde på at personellet hørte inn under militær rettergang så lenge de stod i rullene. Slike finnes også i senere forordninger men i 1687 får vi bestemmelser om at de utskrevne soldatene hørte inn under sivil rett og domstol så lenge de befant seg i legdet. Når utskrevne soldater kom under "fanen", altså i aktiv tjeneste, hørte de inn under krigsretten. I 1690 heter det at alle offiserer, underoffiserer og utskrevne soldater skal "i Freds og Feidetider , naar de boe paa Landet hos Bonden eller i Lægdene og deris dem anviste Gaarde og Kvarter ere hjemme, være Krigsretten undergivne". Denne bestemmelse ser det ut til ble anvendt helt til 1814. 

Hvilke forbrytelser/forseelser kunne
militære straffes for?

Vi får her nøye oss med å nevne noen av de viktigste: 

Forbrytelser som drap og tyveri ble jo selvsagt hardt straffet også etter den sivile straffelov. Av spesielle militære forbrytelser kan nevnes; 

Desertering; Å rømme fra tjenesten var en forbrytelse som det ble sett på med ublide øyne. Desertering forekom hyppig, og krigsartiklene av 1683 foreskriver henging som en passende straff. Dog ble dette ikke bestandig gjennomført og "annen vilkårlig straff" kunne forekomme. Vi skal huske på at dødsstraff også tynnet ut i egne rekker. Ved massedesertering kunne det sågar forekomme at de skyldige måtte trekke lodd om hvem som skulle henrettes. Dersom desertøren ikke ble funnet, skulle hans navn slås opp på galgen, hvilket var en særdeles vanærende straff. Det var spesielt de vervede som ble fristet til desertering. I 1758 ble straffen endret til 24 ganger spissrot gjennom 300 mann, og for dragonene 18 ganger stigrem gjennom 200 mann, samt slaveri på livstid. Like etterpå ble henging gjeninnført, men i 1763 ble straffen satt til enten spissrot eller festningsarbeide (slaveri) på livstid. 

Vaktforseelse :  I 1683 heter det at hvis vaktposten gikk fra sin post eller sovnet, så skulle han "arquebuseres", skytes. Trolig ble dette lite praktisert. 

Andre forseelser : Mindre, men typiske militære forseelser som drukkenskap i tjenesten, ureglementert antrekk, dårlig våpenskjøtsel osv, ble også i gamle dager sett på med ublide øyne. Ofte ble avstraffelsen foretatt på stedet - gjerne med en durabelig omgang pryl og så var en ferdig med saken ! En forseelse man idag kanskje trekker på smilebåndene av var straffen for så kalt "leiermål", som vil si seksuell omgang mellom ugifte. Men vi må her huske at datidens offisielle moralbegreper var mye strengere enn hva som er gjengs oppfatning idag. Imidlertid var de militære i gamle dager ofte fritatt for leiermålsstraff dersom dette kun skjedde en gang. Ved gjentakelser kunne det bli snakk om bøter eller offentlig skrifte i kirken. Var derimot den ene eller de to impliserte parter gift, på hver sin kant naturligvis, var saken noe verre. Da ble forseelsen å betrakte som enkelt, eller dobbelt hor , og straffen ble deretter. Bøter for leiermål ser det ut til å ha vært helt til 1812. 

Hvem ila straffene ?

Alle offiserer kunne "bruke stokken", noe som innebar at de kunne pryle sine underordnede. Både i hjem og i skole ble ris og andre liknende straffemetoder hyppig brukt. Offiserene som ofte var utlendinger brukte også gjerne hardhendte metoder på sitt tjenerskap. En kaptein på Nordmøre hadde på 1750 - 60 tallet svært vanskelig for å skaffe seg tjenestefolk, da han hadde for vane å tukte disse med bjørkeris! Spesielt ser det ut til at det var tjenestepikene det gikk ut over. Etter datidens oppfatning var imidlertid ikke pryl for straff å regne. De virkelige straffer ble ilagt av de militære sjefer fra kompanisjef og oppover, eller av krigsretten. Krigsretten var en slags jury og kunne bestå av 12 meddommere som ble valgt blant de forskjellige befalsgrader. Hver grad voterte samlet, de laveste først. 

Hvilke straffer kunne ilegges ? 

Straffene kan deles inn i følgende hovedkategorier : 
a) Straffer på livet og æresstraffer . 
b) Hårde eller pinlige legemsstraffer, 
c) Alminnelige straffer på kroppen, og 
d) Pengestraffer. 

a) straffer på livet og æresstraffer. 
Herunder hører den egentlige dødsstraff hjemme. I gamle dager ble den hyppig anvendt, også fordi man hadde få alternativer til den. I Norge hadde vi dødsstraff etter den sivile straffelov til l902, og straffen kunne også brukes i fredstid. Det samme var tilfellet for den militære straffelov. Senere skulle dødsstraffen kun brukes i krig helt til også denne ble avskaffet i 1979 Dødsstraffen, eller livsstraffen som den også ble. kalt. kunne i enkelte tilfeller skjerpes medl tilleggsstraff som tortur. Denne såkalte "kvalifiserte dødsstraff" ble av skaffet i 1815. Alle dødsdommer måtte fra l 758 forelegges kongen før fullbyrdelse kunne finne sted. Fullbyrdelsen av en dødsstraff foregikk i alt vesentlig under full offentlighet, gjerne medl flere tusen tilskuere, og var å betrakte som en av datidens folkeforlystelser. Følgende metoder ble benyttet. både av sivile og militære myndigheter. 
Henging: Dette er en av de aller eldste former for dødsstraff . Selv om den opprinnelig ikke ble oppfattet som vanærende, ble den etterhvert betraktet som særdeles vanærende og forsmedelig. En hengt kunne ikke begraves i viet jord, ja, ofte ble han hengende til han datt ned av seg selv! I krigstid kunne et tre nyttes til å henge den dømte i, men under normale forhold ble det benyttet en galge. Denne kunne bestå av en loddrett stokk med utligger , eller to eller loddrette stokker sammenbundet med vannrette overliggere. Det kunne gjerne være flere etasjer, og jo høyere en ble hengt, jo større var skammen. Den dømte stod ofte i en stige som ble tatt bort under beina på ham. Henging ble avskaffet i 1815, og det hadde spesielt vært desertering som skulle straffes på denne måte. 
Halshogging: Denne straffeform synes å ha vært betraktet som mer human og mindre vanærende enn henging. Den ble da også anvendt atskillig lengre, men noen utpreget militær straffemetode var den ikke. 
Halshogging kunne skje på to måter: ved sverd eller ved øks. Den siste var utvilsomt å foretrekke fra et humant synspunkt, - men sverdet var mer ærefullt. Ved bruk av sverd knelte den dømte ned, med hodet fritt. Når øksen skulle brukes måtte den dømte legge hodet på et trestykke, på "blokken". Halshogging med sverd var opprinnelig forbeholdt adelsfolk, men også visse forbrytelser begått av vanlige folk kunne straffes på denne måten. Dette var en fordel, fordi forbryteren da kunne begraves i viet jord. Imidlertid var sverdet såpass vanskelig å håndtere at det ble definitivt avskaffet i 1791. For fremtiden skulle all halshogging skje med øks, men de som egentlig skulle ha vært halshogget med sverd, beholdt det privilegium å bli begravet i viet jord. Etter 1815 var halshogging med øks eneste henrettelsesmetode for sivile forbrytelser som foreskrev dødsstraff. Ett eneste hogg var som oftest nok, men det finnes flere unntak som vi dog skal spare leseren for her. Øksen som ble brukt hadde et meget bredt blad, gjerne omkring 45 cm og skaftet var kort. Siste gang halshogging ble utført i Norge var i 1876. En bestemmelse om innføring av giljotinen i 1887 , fikk aldri noen praktisk betydning. 
Arkebusering (skyting): Dette er en utpreget militær straffemetode. Navnet skriver seg fra 1500 tallets navn på geværer; "arkebuse". Etter 1815 var arkebusering eneste form for dødsstraff etter den militære straffelov. Dog ser det ikke ut til at den ble brukt i tidsrommet 1815-1902. Etter sistnevnte årstall skulle den kun brukes i krigstid, noe som imidlertid ble utvidet til å gjelde rettsoppgjøret etter den andre verdenskrig, og den siste henrettelse i Norge fant sted i august 1948. Ved slik arkebusering var det bestandig flere soldater som medvirket, noe som også gjorde denne straffen spesiell. I 1616 nevnes en avdeling på 50 mann som skyter på 30 skritt avstand. I 1747 skulle det være 3 mann. I alt skulle det beordres 12 mann, men bare 3 skulle skyte om gangen. Dersom den dømte viste livs tegn etter første salve, skulle de neste 3 skyte. Slik skulle det fortsette til den dømte var død. Alt dette skjedde på kommando. Den dømte skulle ha bind for øynene. Ordningen ser ut til å ha holdt seg lenge, ihvertfall på papiret. Tjenestereglementet av l 820 foreskriver "... 9 mann som skyter sikkert og har gode geværer." De skulle stå oppstilt på geledd på 12 skritt avstand. Den dømte skulle ha bind for øynene og det skulle festes et synlig merke på den dømtes bryst, like over hjertet. Armeens tjenestereglement fra 1867 har lignende bestemmelser. Andre henrettelsesmetoder som brenning eller drukning, ble trolig ikke brukt i det militære. Derimot kunne også militære dødsstraffer skjerpes med forutgående tortur , eller at den dømtes legeme ble, lagt på "steile og hjul", eller hans hode ble plassert på en stake etter hals hoggingen. 

Av æresstraffer kan nevnes :  
Bortvisning uten rest og pass. Det innebar at man ikke fikk sin resterende gasje og pass. Denne straffen ble brukt for forseelser som gjorde den skyldige uverdig til å tjenestegjøre i rikets krigsmakt. 
Å få sitt navn slått opp på galgen ble spesielt benyttet mot desertører. Dersom desertøren vendte tilbake ble navnet fra galgen fjernet, men istedet vanket det gjerne spissrot. 
Degradering ble benyttet overfor offiserer og underoffiserer. En menig kunne på sin side bli overført fra den mer prestisjefylte grenader eller jeger tjenesten til vanlig musketertjeneste. 
Festningsarresten hadde tre grader : 
1) Simpel arrest som ga arrestanten anledning til å gå fritt rundt på festningen. 
2) Annen grads arrest gav adgang til to timers fri vandring pr. dag, mens 
3) Tredje grad foreskrev permanent opphold i arrestlokalet. 

b) Hårde eller pinlige legemsstraffer.  
Disse straffene måtte ilegges ved krigsrett og vi finner herunde: 
Spissrotstraffen som var en ren militær metode. Denne metoden har vært svært utbredt. Navnet kommer av det tyske "Spies-Rute", hvilket skulle bety "spyd-ris". Opprinnelig var dette sannsynligvis en form for dødsstraff med spyd. Den dømte ble ført mellom to rekker med soldater som stod med ansiktene vendt mot hverandre. Hver mann hadde et spyd som ble brukt til å stikke den dømte med. Metoden ble spesielt brukt i landsknekthærene på 1500 tallet, men gikk etterhvert av bruk. Spydene ble senere byttet ut med en lang, tynn kjepp, gjerne av hassel, og nå skulle hver soldat slå den dømte over nakne ryggen mens synderen ble ført mellom rekkene. Det ble nøye passet på at den dømte ikke løp, men gikk, samt at soldatene med kjeppene, som var den dømtes egne kamerater, virkelig brukte disse med full makt. Størrelsen på den avdeling skulle passeres ved spissrotgang kunne variere noe. I 1747 skulle det være 300 mann, men dersom det ikke fantes så stor styrke skulle man nøye seg med 150 mann, som til gjengjeld var utstyrt med to spissrøtter, eller kjepper, hver. Fullbyrdelsen av spissrotstraffen skulle foregå i høytidelige former. For å overdøve den dømtes skrik "rørte" man hele tiden trommene. I 1791 ble styrken redusert til 200 mann. Å løpe en gang spissrot var minimums-straff. Det vanligste var 4 til 12 på en dag, eller 12 til 16 på to dager. Det ser ikke ut til at det var fastsatt noe bestemt maksimum for denne straffen og man kjenner til et eksempel på at en soldat har vært idømt 36 ganger spissrot. Straffen ble ikke anvendt på offiserer, derimot ble den også brukt på underoffiserene og på de menige fra artilleriet. For dragonenes del brukte man imidlertid sabelens stigremmer som erstatning for hasselkjeppen. Dette ble sett på som en hardere straff. I 1763 kom det bestemmelser om at spissroten ikke skulle anvendes så mye som tidligere. For Norges vedkommende ble spissroten avskaffet av kong Christian Fredrik i 1814 som en gest overfor nordmennene. 
Kakstrykning innebar at synderen ble bundet til en pæl (kak eller kag) og ble pisket på bare ryggen. Det ble tildelt 27 slag med 9 store ris, 3 av hvert ris. Det var skarpretteren som foretok denne form for avstraffelse. Etter kakstrykningen ble den dømte regnet for å være æreløs og kunne derfor ikke begraves på kirkegård. Et fengselsopphold på livstid var også vanlig i forbindelse med kakstrykning. Straffen som også ble mye brukt i det sivile samfunn, ble avskaffet i 1842. 
Prylestraffen hadde stor utbredelse og forsvant først på 1860 tallet. Det ble brukt stokk, men også den flate klingen på sabelen kunne benyttes. Sistnevnte ble ansett for å være litt finere og gikk under navnet fuchtel. I 1820 ble fuchtel forbeholdt underoffiserene. Den som hadde fått slik prylestraff fikk som tilleggsstraff ikke lov til å bære "nasjonalkokarden eller annet utmerkelsestegn" før det var gått en viss tid. I gamle dager var det også en del unge gutter som tjenestegjorde i hæren som tamburer og pipere. De hadde sin egen form for pryl, stramboks, hvilket best kan oversettes med en skikkelig omgang ris på blanke messingen. I 1799 skal en norsk grenadertambur ha fått 60 strambokser for oppsetsighet. Fire år senere fikk han det samme for "klammeri". Hvor lenge det gikk før han kunne sitte så noenlunde behagelig etter hver avstraffelse forteller historien intet om. Synderlig lærdom av avstraffelsen kan han vel neppe ha tatt, ihvertfalI ikke etter første omgang. 
Brennmerking og kniping med glødende jern. Som oftest var det bildet av en galge eller et byvåpen som ble brent inn i forbryteren. Han kunne bli brennmerket på for skjellige steder på kroppen. Det vanligste var på ryggen, kinnet eller i pannen. Etter brennmerkingen var et opphold på slaveriet normalt. Kniping med glødende jern ble som oftest brukt i forbindelse med andre straffer. Dette gjerne sammen med dødsstraff. Disse straffene ble offisielt avskaffet i 1815. Av andre metoder i samme kategori kan nevnes avskjæring av ørene, avhogging av hånd eller finger og stikking gjennom hånden også disse straffene ble avskaffet i 1815. 

c) Alminnelige straffer på kroppen  
Av de rent militære av disse straffene kan nevnes : 
Å bære gevær eller sadel som kort fortalt gikk ut på å bære noe tungt over lengre tid. I 1671 ble eksempelvis en norsk korporal dømt til bære seks musketter på skulderen i tre dager. Bæringen skulle foregå en time pr. dag. Denne straffemåten ser ut til å ha gått ut av bruk på slutten av 1700 tallet. Den kunne ilegges av en militær sjef uten dom i krigsretten. 
Fengsel i bolt og jern hvor fangen i tillegg til frihetsberøvelse ble utstyrt med håndjern og kjettinger. Ofte ble jernene smidd fast slik at bare smeden kunne få dem opp. Vekten av disse jernene kunne være helt opp til 30-40 kg, ja i enkelte tilfeller 60 kg. Krumslutning gikk ut på at den skyldige i et visst antall timer ble lenket fast i jernbøyler slik at han ble sittende krumbøyd forover. Håndleddene ble da festet til anklene i et såkalt krumslutningsjern. 
Å ride trehesten. Ved slik avstraffing kunne man både bruke en trehest som virkelig var laget som en hest, eller en kunne benytte seg av en vannrett planke som synderen måtte sitte på skrevs over. Det finnes beretninger om at å ri trehesten, eller tremerra som den også ble kalt, kunne gå på helsa løs. For ytterligere å gjøre også rideturen ubehagelig kunne det festes tunge gjenstander til beina på stakkaren. Bruk av vekter ble avskaffet i 1747, men selve treheststraffen ble først avskaffet på slutten av 1700 tallet. Til tross for dette må den ha vært ganske seiglivet, for i 1819 skal den fremdeles ha vært i bruk. Treheststraffen kunne idømmes av en militær sjef og trehesten stod oftest oppstilt ved vakten eller på ekserserplassen. Den ble kun brukt på soldater og underoffiserer. I artilleriet var det en variant som gikk under navnet "ride kanon". 
Pælstraffen innebar at synderen måtte stå lenket til en pæl i 2 - 4 timer om gangen. Dels med, dels uten halsjern. Armene var utstrakt og under beina kunne det være 10-12 jernpigger. Pælen ble som oftest satt opp ved ekserserplassen, akkurat som trehesten. I de fleste til feller ville dette si på kirkebakken. Reglementet av 1747 tilsier at den som skulle lide pælestraff enten skulle være barfotet eller ha sko på seg. Straffen ser ut til å dukke opp på 1600-tallet, og i 1778 ble den avskaffet for underoffiserene, samt kraftig innskrenket for "de gemene". I 1792 avskaffes den helt for hæren. Det sivile samfunn benyttet seg av en variant som gikk under navnet gapestokk. Den ble sist brukt i 1840 og avskaffet i 1848. Den spanske fiddel ble spesielt benyttet på kvinner som var tilknyttet hæren. 
Den spanske fiddel : var en treblokk som var formet som en fiolin. I den bredeste ende var det et stort hull for hodet, og i den smale to huller for hendene. Slik måtte synderen stå til beskuelse for de som passerte. På samme måte som i gapestokken. Den spanske fidel er omtalt i tjenestereglementet av 1747 og ble avskaffet i 1811. 

d) Pengestraffer.  
Slike straffer ble særlig anvendt på offiserer. Bøtene måtte enten betales kontant eller ved lønnstrekk. Dersom dette ikke var mulig fantes det subsidiære straffer. 

De som fullbyrdet straffene. 
I ethvert rettssamfunn som benytter seg av straff må det nødvendigvis være noen som har til oppgave å fullbyrde den ilagte dom. Ved enkelte straffer som arkebusering og spissrotgang, var det soldatene selv som måtte foreta avstraffelsen. I andre tilfeller skjedde dette ved hjelp av spesielle personer som hadde det som sitt yrke. 
Skarpretteren ; Alle dødsstraffer bortsett fra arkebousering, samt all lemlestelse ble foretatt av skarpretteren. Han ble også kalt bøddel og mestermann. Spesielt i eldre tider var denne yrkesgruppen foraktet, og slike personer ble regnet til de "uærliges" krets. I nyere tid bedret ryktet seg, men noen "populær" person ble skarpretteren aldri. Opprinnelig skulle skarpretteren bare ta seg av halshuggingen, altså benytte "skarpe våpen", mens bøddelen skulle sysle med henging og andre straffemetoder av mer vanærende art. I praksis ble det aldri noe skille her i Norden og benevnelsene ble brukt om hverandre. Militærapparatet i Norge kunne ha sine egne skarprettere. På 1700 tallet var det en viss rekruttering til yrket av innvandrende tyskere. Yrket gikk gjerne i arv fra far til sønn, slik at det oppstod rene skarpretterdynastier. For å holde disiplinen i rekkene ble under felttoget i Båhuslen i 1788 Christiania skarpretteren Lædel engasjert. I 1790 - årene kom en bestemmelse om at militæretaten skulle benytte den sivile skarpretter. Skarpretteren fikk betalt ulikt for sine forskjellige oppdrag. Følgende takster er fra 1692 og ble gjentatt i tjenestereglementet fra 1747: 

 1. For et hode med sverd å avhugge             10 riksdaler 
 2. For et hode med øks å avhugge                 8       " 
 3. For en hånd eller finger å avhugge           4       " 
 4. For en å henge                                                    10       " 
 5. For en igjen fra galgen å nedta                    4       " 
 6. For en å slå arme og ben istykker på 
     og legge på steile                                              14       " 
  7. For en å partere å legge på steile          12       " 
  8. For hvert knip med gloende tenger           2       " 
  9. For et brennemerke                                            4       " 
10. For å slå navnet på galgen                            2       "  

Til hjelpesmann hadde skarpretteren "rakkeren" som stod enda lavere på rangstigen. 
Gevaldigeren : hadde til oppgave å iverksette straffer som krumslutning, trehest o.l. Videre hadde han oppsynet med "fanger og jern", samt anskaffelse av spissrøtter. Gevaldigeren var som regel en gammel og tro underoffiser. 
Stokkeknektene. Navnet refererer seg til gapestokken. Disse skulle assistere gevaldigeren og de var ille ansett, ja faktisk regnet blant de "uærlige". Det finnes da også eksempler på at forbrytere fikk slippe straff mot å bli  stokkeknekt. I 1791 ble det så bestemt at stokkeknektene skulle gjøres ærlige ved at fanen ble svinget over dem, og at avdelingens sjef erklærte at de fra nå av var ærlige. 
Profoss ble stokkeknektens nye benevnelse og han fikk rett til å bære menig uniform. I landsknekt- hærene var profossen en høyt ansett mann, ja sågar kunne han være adelig. Senere sank han som nevnt kraftig i anseelse. Profossen fungerte aldri som bøddel.